«Lærerne på montessoriskolen hadde stor frihet. Siden alle elevene jobbet mye mer selvstendig med forskjellige ting, så hadde lærerne mer tid til deg. Det var liksom sånn at hvis læreren var ledig så bare gikk du rett bort og da hadde du lærerens fulle oppmerksomhet fordi hun slapp å stresse. Eller hvis du for eksempel kranglet med en elev, så fikk du sammen med den andre eleven en samtale med en lærer som var der. Så ble vi ferdig med det.»

​

«Lærerne på montessoriskolen har en helt annen innstilling. For eksempel slår lærerne på vanlig skole ned på elevene hvis de preiker i timene. Hvis elevene snakker på en montessoriskole, så er det nødvendigvis ikke noe gale. Selvfølgelig hvis de maser veldig, så må de gjøre noe, men de må vurdere alt på en annen måte. De må ha en helt annen vinkel.
En lærer på vanlig skole må få tretti elever til å følge med på det han har å si. Det er jo ikke lett. Hvis det er noen som ikke er interessert og begynner å mase med andre, så tror jeg det er lettere å være lærer på montessoriskolen. Der er det vanlig at elevene snakker sammen og gjør forskjellige ting. Hvis du kommer inn i et montessoriklasserom, så har du tretti elever som holder på med forskjellige ting som de interesser seg for. Selv om læreren skal holde mest mulig ro og orden, så skal de ikke konsentrere seg om de samme oppgavene.»

​

«Læreren var en venn på montessoriskolen. Du ser på lærerne som venner. De kan du snakke med og preike med. De har liksom en helt annen holdning. Du går ikke til læreren kun for å få et svar. Du går til læreren for å få inspirasjon til å gjøre noe og andre ting du ønsker. Så er de en voksen du kan snakke med hvis det er noe.
Jeg opplevde at vi ble kjent med lærerne på montessoriskolen, og at de hadde tid til deg. Da er det sånn at du gjerne kunne ha såret de, men så hadde du gått tilbake og sagt unnskyld fordi du fikk dårlig samvittighet. Vi hadde liksom respekt for de. Vi brydde oss liksom om dem.»