«Vi lærte liksom å tenke at vi var likeverdige og ikke sånn at jeg er bedre enn deg. For alle lærte forskjellig og var på forskjellig nivå liksom. Så en i 5.klasse hadde kanskje lært noe som en i 7.klasse ennå ikke hadde lært. Så kunne 5.klassingen lære det til oss en dag. For det var sånn at vi kunne lære noe senere enn de andre, selv om de var yngre enn oss. Det en 5.klassing lærte, kunne jeg kanskje lære tre uker før jeg gikk over i ungdomsskolen, og allikevel var det ikke sånn at vi var flaue for det.»

​

«På montessoriskolen hadde vi lærerne rundt oss hele tiden, og da lærte vi bedre å bli kjent med dem. Vi hadde tid til å snakke mer sammen og bli kjent med hverandre. Vi lærte om menneskene, men det var ikke sånn at nå lærer vi om mennesker. Du bare blir sånn hvis du får mye kontakt og kjenner godt et menneske. Du blir liksom bare et bedre menneske.»

​

«På montessoriskolen er alle elevene unike omtrent. Våre positive egenskaper ble fremhevet. Du var aldri dårlig, men var du for eksempel god i norsk, så var det norsken som ble fremhevet og ikke matten dersom du var dårlig i det. Når jeg begynte på ungdomsskolen så var jeg flink i norsk i forhold til det jeg var i matte, men da trakk de alltid frem matten. De sa aldri noe positivt om norsken, men det er de flinkere med i videregående.»

«Hvis du gjorde noe bra på montessoriskolen, så fikk du skikkelig ros for det. ”Wow, dette er skikkelig bra”, kunne de si. ”Dette har du virkelig jobbet med”. Hvis du hadde jobbet skikkelig bra en dag, ble det alltid lagt merke til. De understreket at du hadde stresset og jobbet istedenfor å finne en feil eller to.»